Jeg vandret langt langt nede i en kald, mørk og ensom kjeller!

 

Teksten som jeg avslutter dette innlegget med tar jeg frem de gangene jeg syns at livet blir litt for komplisert for min del. 

Og det skjer jo stadig vekk om jeg skal være helt ærlig.

Jeg må liksom ha kontroll på alt (og alle) i min omgivelse, ikke spesielt balsam for sjelen det.

Jeg har en tendens til å krisemaksimere alt av tanker som dukker opp i hodet mitt.

Krisemaksimering gjøre meg som regel små hysterisk og en smule halvgal.

For ingen kan ha kontroll på alt!

 I vinter gikk jeg gjennom en ganske vanskelig personlig krise.

Jeg vandret langt langt nede i en kald, mørk og ensom kjeller.

Det føltes som om jeg var der i en evighet.

Klarte ikke å finne veien ut. 

Jeg prøvde tilslutt å ta meg selv litt hardt i nakken,

snakke litt strengt til egoet mitt, sa til meg selv:

Nå får du jaggu meg se å skjerpe deg, kom deg bort til den forbaska trappa, gå de dumme tunge skritta opp til dagslyset. 
Kan ikke drive å surre her nede vettu.

Det endte selvfølgelig i knall og fall, og jeg deiset rett ned i kjellergulvet igjen.

Var jo sikkert ikke meningen alt jeg skulle prøve å løpe opp i bare to steg.

En dag, hadde en klok sjel på jobben lagt en kopi av
"Tillitens bønn"
i posthylla mi.

(Takker henne for det)

Jeg leste den mange ganger,
Så forsto jeg etterhvert hvor kloke de ordene var.

Sakte men sikkert ble det enklere for meg å krype opp trappa.

 Jeg sørget jo så klart for å ha bakkekontakt for hvert trinn jeg satte føttene på,
og endelig en dag så jeg dagslys igjen.

Og så mye klarer det er her oppe nå.

Jeg har lukket og låst igjen kjelleren forhåpentligvis for alltid,
men man vet jo aldri hva morgendagen bringer....
Og det trenger jeg jo heldigvis ikke å bekymre meg noe for heller.

Tillitens bønn!

Hva som enn kommer, hva som enn skjer,

neste time, neste dag, også om det er noe ukjent,

kan jeg ikke bedre det gjennom engstelse.

Jeg venter på det med fullkommen stillhet og ro i sinnet.

Gjennom engstelse og frykt hemmer vi vår utvikling.

Gjennom fryktens og engstelsens bølger tilbakeviser vi det

som vil komme inn i våre sjeler fra fremtiden.

Tilliten til det som man kaller guddommelig klokskap i det som skjer,

vissheten om at det som skal skje må skje,og at det har sine gode virkninger.

Å fremkalle denne stemningen i ord, i følelser,

i ideer,det er stemningen i tillitens bønn.

Dette hører til det som vi må lære i vår tid:

Å leve i ren tillit uten sikkerhet i tilværelsen,

med tiltro til den alltid tilstedeværende hjelpen fra den åndelige verdenen.

Sannelig, på annen måte går det ikke i dag,

Om man ikke skal bli motløs.

La oss hedre vår vilje og søke styrke i det indre hver morgen og hver kveld.

Av Rudolf Steiner