29. mai 2011

Skrekk og gru og kjærlighet!

Av en eller annen grunn er dukker noe som fasinerer og skremmer på samme tid.

Jeg elsket mine Barbiedukker og babydukker, jeg hadde en stor samling av dukker fra alle verdens hjørner, som mine snille og bereiste slektninger kjøpte med til meg.

Den aller vakreste av alle mine dukker var
e
Snø prinsesse barbie.
Jeg elsket henne over alt på jord.

Pompel og Pilt var serien som startet ødeleggelsen av mitt forhold til dukker.
De to hovedfigurene i Reparatørene kommer!
Serien gikk som Barne-TV på NRK og ble første gang sendt i 1969.
Serien ble deretter sendt på NRK i 1973, 1976, 1979, 1985 og 1994.
Det lange oppholdet skyldes at NRK mente at serien var uegnet for barn.
Noe jeg kan skrive under på.

Deretter gikk det slag i slag meg grusomme dukker på tv og film som ødela min lekeverden.

For oss som var litt store i 1985 husker kanskje noen påskekrimmen Malstrøm.
 En britisk krim og dramaserie produsert av BBC. Store deler av serien ble spilt inn  i Ålesund.
Den engelske kvinnen Catherine Durrell får uventet en stor arv fra en ukjent mann som viser seg å være en norsk industrieier.
Hun reiser til Ålesund for å finne ut mer
og blir snart dratt inn i en malstrøm av mord, mysterier og galskap.
Catherine arver to hus. Det ene huset er på en isolert øy litt unna fastlandet,  og det andre er på fastlandet. Fra huset på fastlandet, kan man se over til huset på øya. Det er i huset på øya at mystiske ting begynner å skje. Første gang Catherine går inn der, finner hun intet unormalt, med noen unntak:Ingen skal ha vært i huset på flere år, men likevel er det friske blomster  bordet, og ei veggklokke som fortsatt går i korrekt tid. 

Så i 1988, jeg hadde dog begynt i 8. klasse,

 men 
Chucky fra Child's Play, skremte vannet av meg.
Han er en dukke, en veldig, veldig skummel en.
Chucky er ikke en leke man ville  løpt til lekebutikken for å få tak i.
Chucky var en snill dukke helt til en seriemorder brukte vodoo for å overføre sjelen sin.
Og vips så har Chucky blitt alle barns mareritt.


I mange år var mitt forhold til dukker litt vanskelig.
På slutten av 80- tallet støpte vi  hoder i håndarbeid timen til å lage porselensdukker av.
Mitt hodet står den dag i dag godt gjemt oppe på loftet.
(Mulig det er på tide å overvinne frykten og lage den ferdig)

Etterhvert fikk jeg kjennskap til waldorfdukker.
Disse myke ufarlige dukkene som ikke kan gjøre en flue fortred.

Jeg vil nok påstå at disse dukkene har reddet mitt dukker syn :-)
Jeg er for tiden i gang med å lage en egen cernit-dukke....
Selv om fallhøyden for at den blir skummel å se på er ganske stor, jobber jeg på likevel, for den som ikke våger....vinner vel heller aldri over frykten sin :-)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar